«Å fortsette kampen for rettferdighet har vært et valg siden 1989, da vi kom til Norge som politiske flyktninger fra Colombia. LAG var den naturlige plassen for oss til å kjempe videre.

Internasjonal solidaritet er viktig. Det skaper felleskap og forståelse. Det gir kunnskap, styrke og en mulighet for å endre sosiale, politiske og økonomiske forhold. Internasjonal solidaritet bidrar til å endre verden.

Det er ikke lett å oppsummere over 30 år med solidaritetsarbeid for Colombia. Samtidig vet vi at det er viktig å huske på hvordan arbeidet begynte. Da vi kom til Norge var det lite kunnskap om konflikten i Colombia. Vi tok på oss ansvaret for å fortelle til det norske folk om forholdene i Colombia, hvorfor vi faktisk kom til Norge og hvilke forventninger vi hadde.

Vi kom fra en travel hverdag i Colombia som menneskerettighetsforkjempere og aktivister fra venstresiden. Vi skulle ikke gi opp, og vi gir ikke opp.

Colombia Komiteen ble dannet i 1989 og ble en del av LAG Norge i 1991. LAG har vært en viktig arena for oss. Colombia Komiteen og Colombia har fått en plass i det norske politiske solidaritetsarbeidet for Latin-Amerika. Vi fikk en stemme. Å spre kunnskap og informasjon om forholdene i Colombia har skapt forståelse og engasjement i Norge, både blant nordmenn, colombianere og latinamerikanerne. Samtidig har sosiale ledere fra Colombia fått mulighet til å fortelle sin egen historie. Det er mange sosiale ledere, feminister, fagforeningsrepresentanter, menneskerettighetsaktivister, urbefolkningsledere, studenter, bønder, afrocolombianere, som har vært på besøk i Norge og har fortalt sin historie.

Colombia Komiteen og LAG har bidratt til å styrke den norske regjeringens rolle i fredsprosessen. Vi skal fortsette å jobbe aktiv for å støtte demokratiseringsprosesser i Colombia.

Et nytt Colombia er mulig og nødvendig

Appell av Adriana Sossa den 10. desember 2016.

Fakkeltog i forbindelse med utdelingen av Nobels Fredspris til Colombias president Juan Manuel Santos.

Jeg vil takke Colombiaforum for at de har vist meg den ære og tillitt å la meg holde denne appellen.

I dag vil jeg gjerne hedre minnet om de som ikke er til stede, de som ikke kan oppleve dagen i dag, og som dedikerte sitt liv og sin kamp for rettferdigheten, demokratiet og freden.

Colombias mest anerkjent menneskerettighetsadvokat, Eduardo Umaña Mendoza, drept i 1998, Jaime Pardo Leal, Høyrettsadvokat og presidentkandidat for Union Patriotica, drept i 1987, Jose Antequera, advokat og en av Union Patrioticas ledere, drept i 1989, Carlos Pizarro, tidligere M-19 leder og presidentkandidat etter fredsavtalen mellom den colombianske regjeringen og M-19 bevegelsen, drept i 1990, Ana Fabricia Cordoba, leder for internt fordrevne i Medellin, drept i 2011, Sandra Viviana Cuellar, miljøaktivist, forsvunnet i 2011… listen er uendelig.

Alle ble drept eller forsvunnet i tråd med styremaktenes strategi: å utrydde politiske opposisjonelle krefter som kunne endre landets kurs.

Denne strategien har vi levd med i mer enn 50 år, og dessverre opplever vi at denne strategien fortsatt finner sted, parallelt med fredsforhandlingene i Havanna. Fremdeles blir aktivister og ledere fra sosiale bevegelser drept, forsvunnet og henrettet uten rettsikkerhet.

I 1989 ble min mann, min datter på tre år og meg, tvunget på flukt fra Colombia, men vi bar med oss, på våre skuldre, vårt land og våre drømmer. Vi ble tvunget på flukt etter at jeg hadde vært fengslet, torturert, trakassert og truet på livet. Årsaken var valget vi hadde tatt for å kjempe mot fattigdom, sosial urettferdighet, politisk intoleranse og å forsvare menneskerettighetene til alle.

Vi glemmer aldri hvorfor vi kom til Norge som politiske flyktninger. Vi har ikke gitt opp kampen for å oppnå sosial rettferdighet og fred i landet vårt. Vi har mistet mange av våre venner og kamerater i Colombia i løpet av disse årene vi har bodd i Norge. Dette fører med seg mye smerte og frustrasjon, men også en forpliktelse om større engasjement fra oss utenfor Colombia. På denne veien har vi møtt og vi har blitt en del av den norske solidaritetsbevegelse for Colombia, den som jeg taler på vegne av i dag. Jeg er takknemlig og stolt for deres innsats og deres bidrag til dagens fredsprosess.

I tillegg til å gratulere president Santos i dag, ønsker jeg å berømme innsatsen til alle andre parter som har deltatt i denne prosessen, FARC, de sosiale bevegelsene og ofrene i konflikten. Uten dem hadde ikke president Santos klart å få denne prosessen i gang og fått fredsavtalen på plass. Vi vil også takke Norge, Cuba og de andre land for støtten i denne prosessen.

Vi må også stille et krav til president Santos: fredsavtalen må iverksettes straks. Avtalen må få liv for at den colombianske befolkningen skal ha tro og tillit til denne prosessen.

Colombias historie er ikke vanskelig å forstå. Et rikt land med store ressurser og en urettferdig fordeling av disse fører til uro og misnøye. Et land som har vært styrt av korrupte politikere som har tatt i bruk fascistiske metoder for å beholde makten. Politikere som forsvarer utenlandske interesser og ignorerer sine egne: den colombianske befolkningen. Her finner vi årsakene til konflikten i Colombia.

Til tross for fredsforhandlingene som har foregått de siste årene og til tross ratifiseringen av avtalen i kongressen, har utryddelsen og drapene mot aktivister fortsatt i økende grad. De sosiale protestene og kampen mot urettferdighet blir møtt med brutale angrep. Tallene viser brudd på menneskerettighetene i form av drap og forsvinninger. Menneskerettighetsaktivister, bondeaktivister, miljøaktivister, feminister, studentaktivister, fagforeningsaktivister blir stemplet og drept for deres politiske og fredelige kamp.

Det er colombianske myndigheter sitt ansvar å gi dem beskyttelse, men også det internasjonale samfunnet har en plikt og en mulighet til å gi viktige bidrag og tett oppfølging.

FN, uavhengige menneskerettighetsorganisasjoner, solidaritetsorganisasjoner og demokratiske regjeringer, må stille krav til colombianske myndigheter om å avvæpne de paramilitære styrkene – NÅ. Bare på den måten kan fredsprosessen bli vellykket.

Fredsavtalen mellom FARC og den colombianske regjeringen er et viktig skritt framover for å overvinne den politiske volden i landet. Men uten å inkludere ELN, og andre aktive væpnede grupperinger, blir omfanget til fredsavtalen begrenset. Derfor er det viktig å støtte samtalene og forhandlingene mellom regjeringen og ELN.

Det er uheldig, og et uhyggelig signal, at president Santos skal treffe Henri Kissinger her i Oslo. Kissinger er en kjent krigs- og menneskerettighetsforbryter. Han har i flere tiår støttet militærdiktaturer og statsterrorisme i Latin-Amerika. Latinamerikanere har blitt utsatt for barbariske brudd på menneskerettigheter med hans støtte. Vi vil ikke at personer som Kissinger skal ha innflytelse på Colombias fremtid, eller for noen andre latinamerikanske land. Derfor oppfordrer vi presidenten Santos til å avlyse sin samtale med Kissinger.

Vi colombianere har en stor utfordring foran oss: Å skape fred for fremtidige generasjoner. Vi må klare å løse politiske uenigheter uten bruk av våpen, vi må skape et inkluderende samfunn, et fritt land med verdighet, et land med ytringsfrihet og med mulighet for sosial og politisk deltakelse for alle, et land med sosialrettferdighet.

Et nytt Colombia er mulig og nødvendig.

Takk for meg! «