AYOTZINAPA, 2.-3. September 2016

Med vissheten om de savnede og familienes pågående kamp for rettferdighet ankommer vi skolen, Normales Rurales i Ayotzinapa fredag ettermiddag. Det første som møter oss er en port, tapetsert med plakater av de 43 savnede studentene som aldri returnerte. Som enda ikke har returnert. En vivo los llevaron, en vivo los queremos, står det skrevet. I live ble de tatt, i live vil vi ha de tilbake. En tydelig beskjed til myndighetene om at de ikke gir seg. At de ikke gir seg uten svar. Uten at alt blir gjort for å få de tilbake, Etter snart to år er familiene, medstudentene, samfunnet, landet, verden enda ikke noe klokere. Det er kun gjerningspersonene som vet og som kan svare.

Vi ankommer altså skolen, skal overnatte der, for å ha møte med noen av foreldrene dagen etter. Ganske uvirkelig. Dette er en så sår sak, som vi også har hørt en del om i Norge, og nå skal vi altså være DER. Møte deres foreldre. Gå de samme veiene. Spise i den samme kantina. Det er vanskelig å finne ord. Vi snakker en del om det i brigaden, at det er vanskelig å ta inn over seg. Alt dette. Hvordan skal vi kunne fordøye det og ta det med oss videre på en konstruktiv måte? Eller må det være konstruktivt? Det er jo snakk om følelser. Sterke følelser. Ekte mennesker. Ekte historier. Kanskje det ikke kan være konstruktivt? Kanskje det ikke er meningen at vi skal være rasjonelle? At vi må godta at vi er mennesker også, og at det å dele smerten, høre historiene, er nok.

Vi blir invitert med på en kveldssamling som alle førsteårsstudentene er med på fra 20:30 til 00:00 hver fredag. Det er for politisk og filosofisk skolering, de diskuterer ulike politiske personligheter, skolens historie, ser film, forberedes på den tøffe virkeligheten de skal ut i som lærere i lokalsamfunnene i Guerrero. Det å være førsteårsstudent på den skolen er ikke bare lett. De blir for det første nødt til å klippe alt håret, de skal tilvennes en hverdag hvor kollektivet er viktigere enn individet; de jobber sammen, svetter sammen, lager mat sammen, sover sammen, og skal strippes for alle individuelle karakteristikker. De sover i det som på slang kalles hula. Det er møkkete. Mørkt, fordi det finnes ikke vinduer. Veggedyr. Klamt. Denne kollektiviteten, samholdet, er viktig og helt essensielt for å komme seg gjennom skolegangen, som er fire år. Elevene opplever masse trakassering fra politiet, og hvem er det som backer deg da? Jo, det er medstudentene dine. Uten dem er det som å bli kasta til hundene.

Tilbake til samlingen fredag kveld. De ventet på at dans- og musikkstudentene skulle ankomme, da kunne vi få tid til å presentere oss før de gikk videre i programmet. De lærer også om sosiale bevegelser, og derfor var det ønskelig at vi snakket om LAG og vårt solidaritetsarbeid med organisasjoner og politiske saker i Latin-Amerika. Vi fortalte hvorfor vi var der, for å vise solidaritet med de 43 studentene, deres familier og skolen. Det virket som de satte pris på det. At det på en eller annen måte ga de et ekstra gir ved å forstå at denne saken står de ikke alene om, men at vi er mange som følger med, føler med de og vil bidra til å sette søkelyset på, ikke bare denne saken, med hele problematikken i Mexico og verden forøvrig med forsvinninger og drap på uskyldige.

Det var flere som reiste seg for å takke. Men som avslutning ga de meg gåsehud. Turens hittil sterkeste inntrykk. Så levende. Så hardt. Så sårt. Så rått. Så kampklart. Så hjerteskjærende. Opprivende. Vakkert. Øredøvende. Som en vegg av lyd slående imot meg. En vegg av følelser, sinne, frustrasjon, hevnlyst. Rett i hjertet. Rett. I. Hjertet. De fremførte et langt kamprop, ledet av de fire andreårsstudentene som ledet møtet, hvorpå de om lag 100 andre studentene svarte. I et lukket auditorium. Det var seigt. Det er kanskje den eneste måten å forklare det på. Jeg har aldri hørt noe liknende. Måten de sang på. Ropte av full hals. Med hånda i været. Klare til krig. Rett og slett. Krig mot politiet, myndighetene, presidenten. De vil ha svar.

Det er spesielt én gutt som gjør sterkt inntrykk. Kledd i en tynn, grå genser og sort bukse minner han om en hvilken som helst unggutt hjemmefra. Det karakteristiske korte håret, med markerte øyenbryn, formet i en sint mine, gjør derimot at han skiller seg ut – det er tydelig at han lever i en annen virkelighet enn «hvilken som helst unggutt hjemmefra». Han sitter henslengt på første rad, virker middels interessert, men følger med. Kampropet begynner uten forvarsel. Det blir gitt et signal som alle guttene registrerer og de reiser seg opp fra stolene sine, samtidig som det går et gisp gjennom brigaden. Jeg skvetter. Det er massivt. Så kontrollert. Så disiplinert. Gutten i grå genser reiser seg, retter på genseren og blir korrigert av nabogutten om å stå med hendene bak ryggen og ikke i lommene, slik han gjorde.

Andreårsstudentene starter, de 100 andre svarer. Gutten i grå genser tar min oppmerksomhet med sin tydelige og plutselig tilstedeværelse. Dette mener han. Så tydelig og så sterkt. Han roper med hele ansiktet. Drar på ordene. Hodet følger med, vrir seg i takt, som om ordene må slukes hele for å gis kraft. Kroppen løfter seg lett fra gulvet, står tidvis på tå for å gi ropene den voldsomme kraften de har. Da venstrehånda skal opp i lufta er med full rekkevidde, han strekker den så langt han kan, så hardt han kan, med knytta neve. Dette er også hans kamp. Selv om han nettopp har begynt. Det syns jeg er fasinerende. Hvordan han og hans medstudenter har adoptert kampen fra to år tilbake. Ikke at det er rart. De 43 var førsteårsstudenter, akkurat som dem.

Jeg skulle gjerne hatt tid og mulighet til å få snakket med gutten i grå genser. Hvem er han? Hva føler han? Det er rart hvordan et menneske jeg ikke engang vet navnet på, kan gjøre så sterkt inntrykk. Minnet om ansiktet han, midt i kampropet, har brent seg fast i netthinnen min. Den utrolige energien han utstrålte vil ikke glemmes. Jeg vil hvertfall ikke at det skal det. Jeg vil ikke glemme den sårheten, den styrken, det virket som han hadde.

Ett døgn. Et kort innblikk i et liv jeg ikke kommer til å lære mer om. Som jeg ikke kan ta del i. Jeg vil aldri få vite hvordan det gikk med gutten i grå genser. Hvordan hans fire på Ayotzinapa utarter seg, med den historien som følger med, men også den historien han skal være med på å skape. Vil de få svar iløpet av de årene han går der? Eller vil det kun bli enda en uoppløst sak fylt med frustrasjon og sinne? Og hvordan vil han ta kampen videre?

Dagen etter opplevelsen med kampropet seg jeg han igjen. I en litt annen setting. Lekent løpende nedover stien med tre kompiser, ikke ulikt en gjeng unge skatere, tilsynelatende lette til sinns og en problemfri lørdag foran seg. Blikket vårt møtes idet han strekker seg frem for å ta vann i ansiktet fra en fontene i skolegården, og vi utveksler et smil som kjennes åpent, hjertelig og velkomment.

Ett døgn. Én person og et liv så komplisert og sammensatt, så fjernt fra min egen virkelighet, men allikevel får jeg et kjapt innblikk i to veldig ulike aspekter ved han.

Hverdagen og livet på Normales Rurales i Ayotzinapa er sterkt preget av den konstante søken etter rettferdighet og sannhet, og alle nye studenter inkorporeres i den kampen. Det blir til slutt en del av også deres identitet, samtidig som det er snakk om unge gutter med ønsker og drømmer som sikkert likner «hvilke som helst andre unge gutter».