La vida es muy hermosa, incluso ahora -Livet er veldig vakkert, selv nå.

Da Chile gikk fra demokrati til despoti 11.september 1973, ble den chilenske poeten Raúl Zurita, i likhet med tusenvis andre, arrestert og holdt fanget. I motsetning til tusenvis av andre ble han satt fri. I tiden som fulgte ble han ofte stoppet på gaten av militæret, ofte banket opp og alltid ydmyket. Zurita selv har uttalt at han ble tilintetgjort. Det samme ble kunsten. Militærets umiddelbare virkning på den chilenske kunstscenen var lammende, og det måtte gå noen år før kunstnerne kunne bearbeide det politiske traumet de befant seg i.

Et par år etter kuppet oppsto CADA (Colectivo de Acciones de Arte) – et aktivistisk kollektiv bestående av billedkunstnere, performanceartister, poeter, sosiologer m.fl.. Zurita var utvilsomt en av de mest radikale skikkelsene i CADA.

CADA gjorde seg bemerket gjennom en rekke aktivistiske performancer i Santiagos byrom. Blant annet spente gruppen opp et enormt hvitt lerret som dekket hele nasjonalgalleriets fasade, og som signaliserte at kunsten nå befant seg i gatene og ikke i museumssalene. Samtidig kjørte flere lastebiler fullastede av melk rundt og rundt det hvite lerretet. At alle barn i Chile skulle motta en halv liter melk om dagen hadde vært et av Allende-regjeringens mest lovprisende tiltak i kampen mot å bekjempe underernæring.

CADA-performancen var både grandios og subtil på samme tid. For avantgardistisk og symbolsk til at diktaturet kunne slå ned på det med vold, samtidig så tydelig og grovkornet at mange kunne avlese systemkritikken.

Zurita har forklart det slik; «Vi måtte svare med kunst som var sterkere og mer omfattende enn smerten og skadene vi ble påført.»

La vida es muy hermosa, incluso ahora– skrev Zurita i 1979, i skyggen av den fysiske, psykiske og kulturelle volden Chile ble utsatt for under Pinochets militærdiktatur. Et diktatur som skulle vare helt fram til 1990. Med denne setningen sammenfatter Zurita det som synes å være kjernen i den kunstneriske aktivismen – en nerve til å utøve kunst selv i de mest desperate og grusomme situasjoner, en evne til å se det vakre i alt det forferdelige.

(I 1979 ga Raúl Zurita ut diktsamlingen Purgatorio (Skjærsild), i år kom den ut på norsk, gjendiktet av Pedro Carmona-Alvarez. Fakta om Zurita og CADA er hentet derfra).