«Bak oss er vi dere»

Hvordan kan man komme hjem fra Chiapas, fra Los Altos – høylandet, eller fra Roberto Barrios i hjertet av Zapatistland og til Norge? Engasjert og full av energi for å skape en bedre verden. Kontrastene er så store, og kollisjonen med det norske samfunnet var enorm. Det å komme hjem er umulig. Nesten. Eller ikke helt, for det finnes en måte å være Zapatist i Norge

Zapatistene har skapt alternativer til storsamfunnet gjennom de autonome kommunene, et konstruktivt bidrag til kampen mot frihandel og markedsliberalisme. På overflaten ser det ikke ut til at problemene til urfolket i Chiapas har noe med oss å gjøre. Ser man derimot nærmere etter er det lett å få øye på parallellene. I Norge blir små produsenter kjøpt opp og lagt ned av de store selskapene. Småbutikkene må stenge fordi de store matvarekjedene kontrollerer distribusjonen av varene. Det er lett å følge seg maktesløs ovenfor disse sterke kreftene, og i den store sammenhengen er det vanskelig å gjøre en forskjell.

I mitt nærmiljø er vi mange som samarbeider. Mange gårder produserer spesialiteter lokalt og i liten skala. En kinner smør, og en lager brød. Noen produserer salat, andre rotgrønnsaker. Noen lager mel og andre produserer kjøtt. Noen jakter og sanker bær. Og markedet? Jo det skapes av at vi handler av hverandre. Vi er dermed sterkt forbundet og gjensidig avhengige. Vi har også skapt et alternativ til monopolet til de store matvarekjedene. Dette begynte i det små, og har etter hvert blitt mer organisert i form av Reko-ringer og lokale utsalgssteder. Vi er faktisk litt autonome og har lykkes med å skape et indre marked – et alternativ til storsamfunnets store imperier. Det er dette som er å være Zapatist i Norge.

Hva har kampen til urbefolkningen i Chiapas med oss å gjøre? Zapatistenes har vist oss at det er mulig å skape alternativer. Det gir oss tro på at det går an å skape endring og at vi sammen kan lykkes. Og på lokalt plan er det fullt mulig å få til forandringer.