Å materialisere et minne

Vi er i Guatemala, mars 1995. Kirsten Mellin-Olsen og jeg har tatt diverse busser fra hovedstaden til Cajul medbringende tegnepapir og tusjer. Vi skal gå i to dager til Xaxboc, et samfunn med interne flyktninger (CPR). Noen hjelper oss å bære sekkene våre, de forsvinner raskt oppover stien sammen med symaskiner og andre varer fra markedet. Sekkene ser vi ikke igjen før neste dag. Derfor sover vi på gulvet hos en familie i Pal uten soveposer. Ved inngangen til Santa Rosa, et annet CPR-samfunn, møter vi et par baskere som fungerer som tilstedeværende, en trygghet for beboerne.

Tegnesakene tar vi med til skolen hvor vi ber barna tegne, fylle arket med noe som er kjent for dem. I tre dager tegner de og resultatet er fantastisk. Omtrent halvparten av tegningene omhandler helikoptre som skyter i alle retninger, hus som brenner og folk som blir drept av soldater. Men her er også optimisme, drømmer om en bedre fremtid. Små hus med glade mennesker, maisåkre og blomster. Selv om vi hører skyting i det fjerne, har det vært rolig her den siste tiden på grunn av internasjonal tilstedeværelse.

De voksne vil også gjerne tegne, men vi har ikke nok papir. Den siste dagen får vi tak i stearinlys som er ment til religiøse seremonier. Norberto, vår vert, får det siste arket og han sitter og tegner det meste av natten. Arket fyller han med førti hus. Det er alle husene han har bygget til familien i de ti årene de har levd i eksil. Noen ble brent, noen måtte de flykte fra. Tegningen får han beholde. De andre tar vi med hjem. De blir med Kirsten til Kvinnekonferansen i Bejing og utstilt der.

Det var naturlig å velge en av barnetegningene da jeg skulle lage en lapp til dette prosjektet, en tegning med hus, mais, blomster og trær. Jeg strikket, heklet og sydde av restegarn. Teknikken ble til etter hvert. Lappen ble pyntet med gulltråd, perler, en bekymringsdukke og noen småfigurer, kjøpt på markedet i Guatemalas hovedstad. Rammen rundt er inspirert av en heklet veske.

Møtet med CPR ble et møte med sterke mennesker som med enkle midler hadde bygget opp et funksjonelt samfunn på tross av hærens brutale forfølgelse. Skolesjefen, Pablo Chic, hadde selv bare gått på skole i 3-4 år. Han mente den statlige skolen kun underviste på ladinoenes premisser. Skolen vi besøkte var bygget på mayaverdier.

Samfunnet Xaxboc, hvor vi bodde i ti dager, hadde opplevd massakre og sult gjennom mer enn ti år. Mange av barna hadde mistet foreldrene sine. Derfor hadde de fleste av familiene tatt til seg barn med store traumer. Jeg skulle så gjerne visst hvordan det har gått med disse barna som laget de fantastiske tegningene og ga meg et innblikk i deres hverdag. Håper min optimistiske lapp gjenspeiler en bedre fremtid for dem.