«Somos de maiz»

Minner fra by og land i Chiapas, Mexico 2005

Emiliano Zapata, Chiapas: Vi, observatørene, har rolige dager. Dokumenterer kun noen få militærkjøretøy som passerer landsbyen på vei til basene sine. Antall menn i bilene, synlig utstyr. Tidspunkt. Vi blir med compaen til åkeren. Vi får bistå med innhøsting. Knekker kolbene ned, samler de i store nett og bærer tungt på ryggen. Vekten av mais.

Kana Kil, Chiapas: Klokken er 05:10. Høner og haner er våkne. Noen kvinner er godt i gang med frokostforberedelsene. Det knitrer fra bålstedet mens røyklukten fyller rommet. Bønnegryten putrer mens solen står opp. Lefsene stekes på en rund plate over varme glør inne i kjøkkenrommet. Frokosten er klar. Smaken av mais.

I huset til en familie får vi lære av de beste. Kvinnene. Frysjh – frysjh. Knivbladet dytter maiskorna fra kolben ned i en bøtte. Det moses, og blandes med vann. Mye blir til deig og noe blir til hvit drikke. Pozol. Lunsjen til arbeidsfolket er klar. Leskende mais.

San Cristobal de las casas, Chiapas: Vandrer gatelangs mellom butikker med vesker og klær, bluser med broderier. Urbant kaos, trafikk og mange mennesker. Jeg kjøper denne vesken, for de sterke fargene tiltrekker sånn. Jeg tenker på kvinnen i landsbyen som satt hver kveld og broderte. Hverdagslivet fortelles og visualiseres inn i stoffet. Historien om mais er alles.

Ut i kvelden for å danse. Jazzkafe, nattklubb eller bar? Vi finner stedet. Musikeren på scenen kjenner sitt land. Han synger: «Somos de maiz». Fra mais er vi kommet.