Mayaenes kalender var riktigere enn den til de som kom over havet. Dette forsto nok disse rimelig raskt! Mayanes kosmovisjon konstaterer at verden er en helhet og mennesket er en liten del og helt avhengig av det store hele. Dette begynner sakte, først nå – i det aller siste – å gå opp for oss i resten av verden, og enda mer sakte begynner det å bli tatt skikkelig på alvor. Mange år med Mayene har lært meg dette, og mye mer.

Sitter vi rundt Mayabålet opplever vi nærhet og kontakt til forståelse. Fordi dette har betydd mye for meg, var jeg glad da jeg med barnebarnet mitt Siri fikk være med til Urfolkskvinnesamling fra hele kontinentet i 2015. Rosalina Tuyuc og Rigoberta Menchu fikk med seg presidenten og visepresidenten, og lagde en takkefest til Norge i Nasjonalpalasset. Dette ble Siri også med på. Barnebarn Eline var i Guatemala før jul i 2019.

Det var fargene som fikk meg til å dra til Guatemala første gangen. Siden ble det sterke opplevelser i samarbeid med de som våger mye for fred og rettferdig – derfor har jeg fortsatt! Fargerike filler har jeg alltid samlet på. Nå har vi hatt snurpefest her nede hos meg. Barns tegninger av egen situasjon har inspirert oss. Besøket her i 1993 var nok spesielt sterkt

President Serrano begikk i mai 1993 selvkupp. Dødstrusler var CONAVIGUA vant med. Situasjonen ble nå enda farligere. Rosalina Tuyuc faxet til FOKUS og ba meg komme over. Osloskolene stilte igjen opp, og nå sammen med Barnekunstmuseet, som forberedte utstillingen «Familien min». Jeg dro til Guatemala og kjøpte farger og papir, som jeg hadde med meg til vanlige skoler, hvor Mayabarna gikk. Undervisningen der forgikk bare på spansk. Jeg burde kanskje ikke blitt så forskrekket, for det er ikke så lenge siden Samene, som er vårt urfolk, måtte gå på norske skoler hvor all undervisning foregikk på et språk som ikke var deres.

Rosalina fikk meg med i den internasjonale gjengen, som nå skulle opprette permanent internasjonal tilstedeværelse hos CPR i fjellene og slik bidra til en smule trygghet der. CPR var det sivile motstandsfolket, som hadde levd isolert og på flukt i over ti år.

Mayaene var i særlig grad ofre i denne krigen. Tvangsrekruttert for å drepe sine egne hadde jeg hørt mye om i CONAVIGUAs hus.

Militære ville hindre oss å besøke CPR. De hadde derfor hogget trær som skulle stenge veien. Disse hadde CPR ryddet av veien for oss. Derfor lå det langs stien vi gikk vakre blomster, som ellers bare var i tretoppene. Alle som bodde langs stien var truet til ikke å huse oss, så det ble to netter under åpen himmel. Vi var en søkkvåt gjeng, som kom frem til en veldig hjertelig mottakelse.

Jeg hadde med meg to muldyr, lastet med farger og papir, for å tegne med barn, som aldri før hadde brukt noe slikt.

SYNLIGGJØRING forsto jeg raskt var veldig viktig for dem. Skolesaker hadde til nå vært plankebiter og kull fra gruen og undervisningen måtte foregå i skjul, under trærne. Skoler skulle de ha og det på egne premisser. De som kunne noe, pliktet å lære andre. Rosalina hadde sagt, når hun ba meg dra: «»De barna som best kan skildre vår situasjon er barna til CPR» Skoleringen slik CPR ga, hadde gitt dem evne og vilje til å uttrykke seg. Jeg sa der og da, at det de laget nå skulle bli utstilling, slik at verden kunne få se!

De tegningene de lagde var ganske fantastiske. Med sikker hånd tegnet de fly som bombet, blod som renner og familier som blir ført bort – for aldri å komme tilbake. Dette hadde de opplevd – nå skulle verden få se. CPRs barn skapte virkelig kunst.

Å komme inn hadde ikke vært enkelt – å komme ut ble verre. CPR skulle følge meg ut. Vi så på en høyde i horisonten godt bevæpnete militære som vi måtte forbi. Folk vi passerte var engstelige for hva som kunne skje med oss. CPR ble nektet å passere, men meg skulle de følge ut. Jeg takket smilende for vennligheten. Derfor kom jeg meg ut, uten at de oppdaget kunsten, som de nok ikke hadde likt! Veien ut ble på CPRs hemmelige stier, som var temmelig strabasiøse. Men ut kom både kunstverkene og jeg.

Disse tegningene ble så utstilt i Oslo Rådhus og ble del av Barnekunstmuseets utstilling «Familien Min» som gikk til flere land.

I 1984 gikk jeg inn til CPR Ixcan sammen med biskopen av San Marcos, Alvaro Ramazzini og folk fra Sund Folkehøyskole. Vi hørte helikopter, men de fortsette å hugge trærne, som de til da hadde skjult seg under, for nå ble det opprettet internasjonal tilstedeværelse der.

I 1995 gikk jeg igjen inn til CPR i fjellene og nå sammen med Kari Løveid. Farger og papir hadde vi med oss slik at barna der kunne få synliggjøre sin situasjon nå. Sterke bilder ble det også denne gang, men også hyggelige idyller, slik som det Kari har strikket og brodert. Kvinnekonferansen i Beijing var under forberedelse. Det kvinnesamarbeidet som i Norge begynte med TV aksjonen 89, hadde vokst og vært kontaktskapende, og dette utviklet seg. FOKUS ble et bra navn, sammen skulle vi SYNLIGGJØRE og slik fokusere på viktige ting.