Jeg oppdaget Amerika på en måte jeg ikke var forberedt på da jeg krysset grensen til Guatemala fra Mexico.

Bussen i Guatemala ble stoppet flere ganger, vi måtte ut og mennene ble slått. Da folk nektet å gå ut, pekte de på oss med gevær. Jeg ville ut, men ble, for folk sa: «De dreper oss ikke når du er her». Dette var virkelig velkomment!

Før jeg reiste leste jeg meg opp på historien – også om fredsprosessen, som nå var i gang. Mye bra for fred foregikk i Fredrikstad. De som laget krigen ble tatt med på fisketurer og annen hygge, og så forhandlet de for fred.

Det var ingen Mayaer ved forhandlingsbordet og ingen Mayaer og ingen kvinner som signerte for FRED den 29. desember 1996.

Flertallet i Guatemala er Mayaer, og det er Mayaer som det var bilde av på alle turistplakatene. Med malersaker i sekken hadde jeg dratt til Guatemala for å la meg inspirere. Kunsten vandrer i gatene, med kvinner inne i. Etter tre måneder i Guatemala forsto jeg mer av hva som skjedde der. Nå ville jeg gjøre noe og meldte meg inn LAG.

SYNLIGGJØRING av ofrenes virkelighet kunne bidra til at de ble hørt. Slikt funket Rigoberta Menchus bok. Den var oversatt til flere språk også til norsk. LAG inviterte Rigoberta til Norge og hun bodde hos meg.

Jeg tok henne med til Stortinget, hvor særlig Arbeiderpartiets kvinner ble støttespillere. De ble senere pådrivere her, slik at hun fikk Nobels Fredspris i 1992.

Jeg tok henne også med dit de forberedte TV Aksjonen 1989 «Kvinner i den Tredje Verden». 46 norske kvinneorganisasjoner innledet et samarbeid seg imellom og med kontaktnettet vi hadde rundt om i verden. Rigoberta fortalte at «for første gang på 500 år mobiliserte Mayakvinner på egne premisser». Dette var enker etter ofre for militær vold. Rosalina Tuyuc var leder da, og er det fortsatt. Hun fikk NIWANO prisen, Asias svar på Nobels fredspris, i 2012.

«Kvinner Sammen, Kvinner i Kamp, Kvinner i Solidaritet» het konferansen i forkant av aksjonen. Rosalina var en av 19 kvinner fra 10 land som var kommet hit for å fortelle. Hun beskrev hvorfor de måtte organisere seg og våget livet for rettferdigheten. Før hun dro fra Guatemala hadde de hatt besøk fra Osloskolene. Seks elever med lærer og journalist kom over for å lage avisen, som ble delt ut til alle elever i Osloskolene. Et filmteam fra TV aksjonen hadde også dratt til Guatemala. Vakre bilder om forferdelige historier kom inn i vår hjem. Kvinners virkelighet i Guatemala ble slik SYNELIGGJORT = inspirasjon til handling, som LAGs Kvinneutvalg (KU) har fulgt opp!

FNs Sannhetskommisjon og den katolske kirka konstaterte at 83 prosent av krigens ofre var Mayaer og 60 000 Mayakvinner hadde blitt enker. Folkemord ble konstatert. 93 prosent av overgrepene ble gjort av regjeringen. Forberedelsene til fredsavtale som ble signert – ble gjort av menn – og den ble signert av de menn som laget krigen. Slik var det vel da, at også andre lands fredsavtaler ble til! For å nå ‘real fred’, må kvinner med!

Prosjektet fra TV-aksjonen kom i gang i 1990 og ble avsluttet i 2015, men fortsatt har vi nyttig kontakt. Huset i hovedstaden i Guatemala ble kjøpt i 1992. Dette ble enkeorganisasjonen CONAVIGUAs kontor, og etter hvert også med en juridisk avdeling. Vi i KU bodde der når vi var i landet, andre utlendinger gjorde også det. Dette virket nok litt beskyttende og veldig lærerikt for oss. Tilfluktssted når det ble for farlig å bo hjemme – og møteplass når freden skulle bygges nedenfra.

Kontaktnett som før i verden ikke var mulig er nå etablert. I 1989 faxet vi hverandre – ganske nymotens da!

Nå er vi i Dataalderen! Ganske fantastisk for meg som er 84 år – å bare trykke – på en knapp – så er mine bilder i Guatemala – likedan derifra til Norge! – og før dette hadde vi jo fått P- pillen!

Det samarbeidet som startet med TV-aksjonen 1989 – ble nå til FOKUS. Kvinnekonferansen i 1995 i Beijing var på gang. Sterke opplevelser formidles best av de som har opplevd disse. Barn som hadde opplevd forferdelige ting hadde tegnet dette. Kari Løveid og jeg hadde hentet disse hos CPR, det sivile motstandsfolket i fjellene i Guatemala. Med disse i sekken satte jeg meg på den transibirske jernbanen mot Kina. Britt Arnestad kom med fly. På den Kinesiske mur ble utstillingen montert, og vi plasserte den sentralt. Noen få kritiserte oss, men de aller fleste var veldig positive og noen fortalte om tilsvarende situasjoner i egne land. Jeg følte på mange måter at vi oppdaget hverandre og hva vi kunne gjøre sammen.

31. oktober 2000 vedtok FNs Sikkerhetsråd Resolusjon 1325, som henstiller til alle land om å inkludere kvinner i alle beslutningsprosesser, inkludert fredsprosesser.