Lappen er inspirert av protestene i etterkant av drapet på den brasilianske politikeren Marielle Franco 14. mars 2018. Verden over ble skilt med Marielles navn lagd for å synliggjøre hennes politiske arbeid og fordømme straffefrihet for drapspersonene.

Teksten ble skrevet til LAGs tidsskrift i 2018 som omhandlet feminisme.

#EleNão

Menn som hater kvinner

Tidlig i morgengryet en dag denne høsten kom emnekaggen #elenão (#ikkeham) i feeden på Facebook. En venninne hadde lagt meg til i Facebookgruppen: «Kvinner mot Bolsonaro».

Jair Bolsonaro, høstens presidentkandidat i Brasil, deler kvinner inn i to kategorier: de som fortjener å bli voldtatt og de som ikke gjør det. Ikke overraskende besto Facebookgruppen av 40 tusen kvinner. Etter to uker steg tallet til tre millioner medlemmer. Da ble gruppen hacket. E-posten og WhatsApp-kontoene til administratorene av gruppen ble hacket og navnet på gruppa ble endret til: «Kvinner for Bolsonaro».

Slik ble den største kvinnebevegelsen i Brasil født.

Likevel er dette kun én måte å se fenomenet på. En annen handler om macho-kulturen (mannskulturen). Kulturen som gir Bolsonaro legitimitet til å si at kvinner bør tjene mindre enn menn fordi de blir gravide. Macho-kulturen lever i beste velgående over hele verden, men noen steder er den verre enn andre.

Voldsøkning

I følge Verdens helseorganisasjon, per august 2018, er Brasil på 5. plass når det kommer til femicide – «kvinnedrap». Situasjonen blir enda mer skremmende når det gjelder de svarte. I løpet av de siste ti årene har drapene på svarte kvinner økt med 15,4 prosent, mens de har falt med åtte prosent hos de hvite. Voldtekter har økt med 8,4 prosent fra 2017 til 2018.

Tallene er dystre, men det finnes også en forklaring. I motsetning til for 30 år siden, har kvinner begynt å si ifra. Det begynte allerede i 1988, med overgangen fra diktatur til demokrati i Brasil. På den tiden hadde menneskerettighetsgrupper en viktig rolle i skrivingen av grunnloven, og det var disse gruppene som skulle sørge for at Brasil skulle få vel, menneskerettigheter. Et godt eksempel er Geledés, Institutt for svarte kvinner (Instituto da Mulher Negra), et feministisk institutt som ble stiftet i 1988 som i dag er en av de mest respekterte organisasjonene som jobber med spørsmål om rasisme og kjønn.

Siden overgangen til demokrati har flere og flere kvinnebevegelser dukket opp, og mange av kollektivene inkluderer de mest sårbare kvinnegruppene, som for eksempel transkvinner og svarte kvinner. Det betyr at hver dag er det flere og flere kvinner som føler seg sterke nok til å rapportere om trakassering, trusler, voldtekter – kort sagt all slags vold mot kvinner som vår daglige macho-kultur gir oss.

Ikke en bølge av konservative, men et hav av machisme

Å si ifra er revolusjonært i seg selv når vi er opplært til å tie stille. Tallene ovenfor reflekterer ikke en økning i forbrytelser, men en økning i rapportering. De er kvinner som ikke er redd for å kalle en gjerningsmann for en voldtektsmann. Det er kvinner som vil plassere skylden der den hører hjemme: hos gjerningsmennene – ikke hos ofrene. De er kvinner som våger å kreve plassene som var reserverte for menn i politikken og i næringslivet. Det naturlige resultatet av disse bevegelsene er en sterk reaksjon fra de konservative som ønsker at kvinner skal tilbake til kjøkkenet. Det naturlige resultatet er at en figur som Bolsonaro løftes fram til maktposisjon.

Bolsonaro og hans tilhengere representerer ikke en bølge av konservatisme. Nei, de har alltid vært der – i et hav av machisme. Et hav som var stille fordi det var ingen grunn til bevegelse. Machisme har alltid styrt spillereglene. Når de nå reiser seg opp som en tsunami, er det fordi kvinnene har gjort noe riktig når det gjelder kvinnekamp.

Feilslått strategi

Bevegelsen #elenão er en protest, men også et vern for den fremgangen som har skjedd. Kvinner skal fortsette å være aktive politiske aktører. Som alt annet i Brasil er politikk preget av macho-kultur. Den tidligere presidenten Dilma Rousseff ble ofte latterliggjort for sine klær, og den kvinnelige presidentkandidaten i 2018, Marina Silva, fikk høre at hun ikke hadde det riktige håret for å være president. Mer drøye eksempler er klistremerker av en sprikende Dilma der bensinpumpa skal settes inn. Normen er en kategorisk underrepresentasjon av kvinner i alle rom hvor beslutninger tas. Det er bare å se på statistikker over kvinner i kongressen, i senatet og i rettsapparatet. Likevel, kvinnene er der, og de øker. Drapet på den brasilianske politikeren, feministen og menneskerettighetsaktivisten, Marielle Franco den 14. mars i år, var bensin på bålet for kvinnebevegelsen. Drapet på Marielle skulle tie oss kvinner. Det var en advarsel, men strategien er feilslått.

#elenão har økt kvinnelig aktivisme og engasjement i den politiske debatten. Det er ikke noe som skal undervurderes i en kontekst hvor hat mot kvinner er en del av de inngrodde strukturene.

Internasjonal solidaritet – og kamp!

Når det gjelder kvinner i Norge, vil vi ikke bare vise solidaritet med våre slektninger og venner i Brasil, vi vil også dele våre erfaringer fra et land hvor kvinners rettigheter er beskyttet av god offentlig politikk – og at den beskyttelsen kommer med evig årvåkenhet. Fordi også i landene, som er best i test når det gjelder likestilling, finnes det macho-kultur. Alle brasilianske kvinner utenfor Brasil er godt kjent med stereotypen av den «Brazilian sexy woman». Kampen mot stereotypier og behandlingen av migranter er en del av vår kamp.

På overflaten er #elenão en brasiliansk bevegelse, men den store støtten bevegelsen har fått utenfor Brasil, sier noe mer. Selvfølgelig handler støtten om solidaritet, men over hele verden ser vi de konservative krefter bruke kvinner, migrasjon og seksuell preferanse som forhandlingskort på veien mot maktposisjon. I USA, under Trumps kommando, har transpersoner risikert å miste deres rettigheter til å kalle seg for transpersoner. I Norge har kvinner marsjert for å bevare dagens abortlov. Proporsjonene er forskjellige fra det som skjer i Brasil, men disse to eksemplene stammer fra de samme konservative røttene.

I etterkant av hackingen av #elenão tok bevegelsen steget fra nettet til gata. I 25 land ble det avholdt demonstrasjoner. Den ikoniske sangen «Bella Ciao», et symbol mot den italienske fascismen, fikk en ny tekst som sier: «tidlig, tidlig i morgengryet gjenlød «ikke ham»». I dag betyr «ikke ham» mer enn «ikke Bolsonaro». Det betyr et nei til macho-kulturen, et nei til menn som hater kvinner og et rungende ja til en samlet kvinnebevegelse.