En e-post sendt hjem 6 mars 2014:

Her en dag traff jeg en gjeng mennesker. Jeg hadde aldri truffet dem før. Jeg snakket ikke samme språk som dem. Noe ble oversatt for meg. De var ca. tjue stykker, i forskjellige størrelser og fasonger. Det var også ca. sju hunder der og et pinnedyr. Det var et fint treff. Jeg trykket alle i hånden, noen flere ganger. Jeg holdt også rundt flere, noen ganger ble det til gode klemmer. Jeg fikk berøringer på skuldre, armen og kneet, både av mennesker og hunder. Jeg ga også berøringer. Øyekontakten inneholdt alltid solide smil, vi trygget hverandre med å vise tommelen opp. Jeg traff dem i ca. to timer. Jeg vet ikke om jeg noen gang vil treffe noen av dem i igjen. Vi satt rundt et bål i mørket. Jeg snakket ikke med noen, men hadde stadig kontakt. Jeg hadde det bra, folk rundt meg hadde det bra. slik kjente jeg det. Det ble sunget to sanger: en på norsk og en på portugisisk. En dame snakket til meg, jeg forsto ikke, vi responderte samtidig med latter og vi trykte oss inntil hverandre i en klem mens vi holdt latteren ved like. Jeg følte meg likt, jeg følte kjærlighet, jeg følte meg godt.

Jeg reiste derfra. Jeg følte meg umåtelig godt. Jeg tenkte etter hvor det kom fra, jeg visste hvor det kom fra. Jeg tenkte etter hvorfor det kom, hvorfor jeg føler meg så godt her jeg sitter. Jeg tenker hvor godt menneskelig kontakt gjør meg, å kunne være i en setting med flere mennesker med felles utgangspunkt om å gjøre hverandre godt og som samtidig uttrykker dette trygt og kjennbart. Jeg er heldig. Jeg forsøker å kjenne etter hvor følelsen ligger, jeg kjenner den sterkest i magen. Men også andre steder. Den ligger i magen som en røyksopp som klemmes, slik at godheten røykes ut i hele kroppen. Gleden toppes i hodet. Den kjennes mektig. Jeg har kjent følelsen tidligere. Jeg er heldig. Slike følelser er verdifulle i livet mitt. Kanskje mest verdifulle, men da må man rangere. Jeg vil ikke rangere. Hva skal jeg gjøre med denne herlige følelsen, den kommer til å forsvinne. Jeg koser meg med den. Jeg vil øve meg å finne den videre, kunne ha den tilgjengelig i livet mitt. Dette er viktig for meg, det er kjempe godt. Er det viktig for andre og, er det viktig for alle andre? Er det menneskelig? Jeg tror det hvert fall er viktig for mange.

Jeg setter på musikk og kjenner på følelsen. Jeg lytter til musikk og daffer av. Daffer bort.

Jeg skriver for å formulere noe som er godt for meg. Jeg kjenner ikke lenger følelsen, jeg forsøker å rekonstruere tankene jeg gjorde meg. Gjensidig menneskelig godhet. Mennesker treffer på hverandre hele tiden, kan man ved alle menneskelige treff finne en slik glede? Kanskje til en viss grad. Jeg undrer på hvilken grad samfunnet legger opp til det, jeg undrer på hvilken grad det bør gjøre det.