I 2014 var jeg på solidaritetsbrigade i Brasil. Mesteparten av oppholdet skulle tilbringes sammen med de jordløses bevegelse (MST), og oppholdet fikk en pangstart da vi deltok på MSTs sjette kongress som fant sted i hovedstaden Brasilia. Det var en sterk opplevelse hvor vi fikk kjenne på det enorme samholdet blant MSTere og de tette båndene til den internasjonale solidaritetsbevegelsen. Vi sov i campen til kongressdeltakerne fra Mato Grosso, under presenning på liggeunderlag. En av dagene dusja jeg sammen med ei annen dame for å spare på vannet og få køene unna fortere. MST-kongressen var en intens, intim og innmari trivelig opplevelse!

Mato Grosso var delstaten hvor vi skulle være for å få innblikk i de sosiale og miljømessige konsekvensene av soyaproduksjonen, som norsk landbruk og fiskeri har gjort seg avhengig av.

Lappen er en omsydd MST-caps som jeg fikk på kongressen i Brasilia. Den har også teksten «Lutar, Construir Reforma Agrária Popular!», som betyr noe sånt som «Kjemp for en folkelig jordreform!». Da vi var på kongressen stemte vi selvsagt i av full hals sammen med de mange tusen MSTerne da dette kampropet ble ropt ut. Det var imidlertid seinere, da jeg var på uteopphold på landsbygda i Mato Grosso, at kampropet ga mer innhold for meg. Det var ikke noe problem å se behovet for en rettferdig omfordeling av jord i dette landet som har en ekstremt skjev jordfordeling, men det var ikke helt før jeg møtte menneskene som måtte betale prisen for denne skjeve jordfordelinga at jeg skjønte mer av alvoret og den stadige kampen som kjempes. For hva vil det egentlig si å kjempe for en rettferdig jordfordeling? Er det å marsjere og demonstrere i gatene, er det å blokkere hovedveien (som MSTerne i den bosettinga jeg bodde i pleide å gjøre) for å få budskapet sitt hørt? Er det å okkupere jord som ikke tjener sin sosiale funksjon, slik det heter i grunnloven? Ja. Men det kan være så mangt. En av de familiene jeg bodde hos sa at for dem handla kampen om å produsere mat. For det å produsere mat til sin egen familie på jord som var utarma av tidligere intensiv monokultur av enten mais eller soya var søren meg ikke lett. Det å stå imot de mange kreftene som ikke ville at de skulle være der og bo og produsere mat for egen selvforsyning, det var å kjempe. Og det syntes jeg var innmari fint og klokt sagt.

I tillegg har jeg sydd fast et lite smykke som jeg fikk av en fra et av urfolkene som holder til i Mato Grosso. I tillegg til perlene hadde den i tillegg en fisk laga av tre, som jeg dessverre har mista. Men jeg syntes smykket passa bra sammen med capsen fordi de sammen symboliserer hvor viktig det er å kjempe for de grunnleggende verdiene vi holder kjære: rettferdighet, frihet til å leve gode liv på naturens premisser og solidarisk samhold på tvers av grenser, kamper og språk.