Solidaritetsbrigade i Brasil 2015, deltaker på Zapatistenes første kvinnemøte og informasjonsmedarbeider i LAG.
I mars 2018 inviterer zapatistene til et «internasjonalt politisk, kunstnerisk, sportslig og kulturelt treff for kvinner som kjemper» i sitt autonome område i Morelia, Chiapas, sør i Mexico.
Jeg reiser, og det gjør også 5000 andre kvinner fra alle zapatistenes områder, fra hele Mexico og fra 35 forskjellige land. Zapatistkvinnene åpner sitt autonome territorium, og lager en feministisk møteplass for refleksjon, diskusjon, lytting, deling, kritikk, søsterskap og solidaritet. Alle som kjemper, eller ønsker å kjempe, er velkomne.
«Vi er like fordi vi er forskjellige» understreker zapatistkvinnene når de åpner treffet. Jeg har tenkt mye på Morelia og disse ordene siden, og de har vokst og vridd seg og fortsetter å gjøre det.
Vi var mange i Morelia. Fra ulike feministiske praksiser, fra ulike geografier, fra ulike historier og fra ulike politiske ideer. Vi deltar på workshops, foredrag, dans og teater i tre dager. Vi analyserer, reflekterer, lytter, deler, ler og knytter bånd. I det feministiske rommet mellom fjell og jungel i Chiapas blir forskjeller til styrker, og jeg fylles av en følelse av tilhørighet og håp.
Morelia gir meg en stadig påminnelse på nødvendigheten av solidaritet, systemkritikk, kollektivitet og feministisk dialog som ikke begrenser seg til egne grupper og problematikk, men som bygger broer på tvers av ulikheter. Som klarer å se flere feministiske virkeligheter, kamper og historier enn den som befinner seg foran sine egne øyne.
Hvit bakgrunn med påsydd del av zapatist t-skjorte og elementer fra zapatistskjerf.