I 2017 dro familien min og jeg til Cauca i Colombia. Jeg skulle koordinere Latin-Amerikagruppenes solidaritetsbrigader sammen med lokale organisasjoner i det store bondenettverket Coordinador Nacional Agrario (CNA). Mannen min, de to guttene våre og jeg ankommer Popayán en januardag med fire kofferter og uten sted å bo. Før vi rekker å bekymre oss noe særlig er vi innslosjert på ett av de to soverommene på en gård som drives av en lokal bondeorganisasjon kalt ORDEURCA. På gården bor allerede to brødre, en student, tre hunder, mange kuer, høns og kaniner. Det perfekte stedet for to gutter på 4 og 6 år.

Fra tid til annen fylles gården av ungdommer som lærer om menneskerettigheter, miljø og økologisk jordbruk. Etter noen uker kommer også ti ungdommer på solidaritetsbrigade fra Norge for å lære om det samme, i tillegg til hvordan internasjonale – inkludert norske – investeringer gjør de lokale bøndenes kamp for arealer, ren natur og selvforsyning vanskelig. Bildet på lappen er tatt i det brigadeungdommene er samla for å lære om hvordan norske bønders kamp for økt selvforsyning henger sammen med bønders kamp for selvforsyning verden over. Om vi ikke bruker jorda deres til å dyrke eukalyptus kan gården her utvides og sørge for at mange familier her kan leve av det gården gir av melk, egg, mais, og grønnsaker. Akkurat nå er det det ungdommene lærer om. Syver på sin side er sur fordi han akkurat har fått kjeft. Etter å har løpt fram og tilbake under ORDEURCA-flagget til det endte opp med å dette ned. Han hørte ikke etter de førti gangene han ble fortalt at det ville skje. Han er gretten og vil ikke engang ha empanadas. Til slutt går han motvillig med på å prøve en liten bit. Så en til. Og så eter han i vei, og er blid som en sol igjen. Empanadas gjør det med folk.

Noen uker går, kalvene på gården blir større og vi innser at soverommets egentlige beboer nå sover på murgulvet på kontoret. Gjestfriheten har ingen grenser her, men vi får oss en leilighet nede i byen og Walter får dobbeltsenga og hunden sin tilbake. De norske ungdommene er nå i colombianske bondefamilier rundt omkring i sørvest-Colombia for la kroppen kjenne på arbeidet som gjøres på landsbygda og gjennom samtaler lære om kampen de lokale kjemper for å kunne bedre egne levevilkår. Bare noen måneder tidligere signerte Colombias regjering og geriljagruppa FARC en fredsavtale. Fredsavtalen skulle sette en stopper for den lengste voldelige konflikten i Latin-Amerika, bringe utvikling til landsbygda og få sannheten om krigens grusomheter fram i lyset. Men volden fortsatte, og kokabøndene som var blitt lovet støtte til omlegging av produksjonen ble truet, urfolk som krevde retten til jord ble drept og fredsavtalen forble, for de fleste vi møtte, et papir med blekk på.

På loftet i leiligheten har mannen min dekket veggene med madrasser så rommet kan brukes som lydstudio. Han er komponist, og gjennom disse månedene lager han musikk til dokumentarfilmen «Rekonstruksjon Utøya». I filmen forteller fire overlevende fra Utøya 22. juli 2011 og hva som hendte med dem den opprivende dagen vi i Norge kjenner som den aller mest dramatiske enkelthendelsen i norsk etterkrigshistorie. Flere colombianske musikere og samarbeidspartnere er med og bidrar til prosjektet i løpet av disse månedene. Vi blir både overraska og rørt over at colombianerne vi møter viser så stor medfølelse og et dypt engasjement for 22. juli-historien. I deres hverdag blir folk rundt dem drept hver uke, og har blitt det så lenge de har levd. Savn og sår kan ramme alle mennesker. Og der det finnes mennesker, finnes det medmennesker.

Solidaritet er et stort og abstrakt ord. Men akkurat som kjærlighet er det et ord som må fylles av noe for å gi mening: av lukt, av lyder, nærhet, ny kunnskap, delte håp og drømmer, og mennesker som berører hverandre.