Solidaritetsbrigade i Brasil 2007
Jeg var aldri noen fan av latinomusikk. Tanken på å lytte til salsa, zoomba, reggeaton eller cowboy-danseband var umulig. Stemningsfullt, men forbundet med tvang eller alkohol.
Jentene jeg studerte med brukte musikken til å lære spansk. Nivået deres plaget meg. Da jeg dro til Brasil med Latin-amerikagruppene oppdaget jeg at portugisisk passet meg bedre. Her snakket de sakte. Også skarret de på r-en, akkurat som meg!
På landet i Brasil bodde jeg hos folk som hadde fått sin egen gård gjennom å organisere seg i De Jordløses Bevegelse (MST). De fikk en haug norske ungdommer til å elske jord. Samtidig som det portugisiske språket grodde i oss i sakte tempo, oppdaget jeg at Brasil var et gigantisk land. Avstanden mellom folk var store. Byen hatet bygda og bygda fryktet byen. Klasseforskjeller og politisk bestemt fattigdom var en ting. Men det var geografien som var overveldende. Vi satt tre dager på bussen med følelsen av å ikke komme oss av flekken.
Etter noen måneder oppdaget jeg at geografien hadde et lydspor. Jordet, slettene, bønner og ris hver dag, fyr i peisen klokka fem, gravemaskiner og tanks inn i teltleiren, massakre av 19 bønder som bare ville ha et sted å bo. Havet når det blir mørkt, gule plaststoler på fortauet og urtete med metallsugerør. Jeg hadde blitt som de norske jentene i spansktimene. Musikken fra der jeg bodde hadde blitt en del av meg, og musikken hadde blitt en del av folkene jeg hadde blitt kjent med.
Da den militære diktaturnostalgikeren fra ytre høyre, Jair Bolsonaro, ble valgt til president ti år etter vi kom hjem, satt jeg på Chico Buarque høyt i stua. Jeg så for meg vennene mine i Brasil fyre opp peisen om morgenen og tenke på landet sitt. Buarque synger om å spise bønner og ris som du skulle vært en prins, om å sette seg ned som det skulle vært en lørdag. Når Amazonas brant mer enn noen gang og Bolsonaro fnøs av pandemien, var det som om jeg hørte Chico Buarque fylle stuene til brasilianerne sjøl.
Alle brasilianere som er eldre enn meg har levd i et militærdiktatur. Miljøet Buarque var en del av vokste ut av militærdiktaturet, det samme gjorde De Jordløses Bevegelse. Når jeg hører ham synge i dag, tenker jeg at det er ingen andre enn brasilianerne som blir tvunget til stå ansikt til ansikt med Bolsonaro hver eneste morgen. Det er brasilianerne som må forholde seg til at Amazonas forsvinner. I Norge kan vi lage handelsavtaler med Brasil som om ingenting galt foregår.
Også tenker jeg at de hører på Chico Buarque. Da blir jeg glad. Da vil jeg sende en melding og spørre hvordan det går.