Takk kjære Picos de Cima

Da jeg var 18 droppet jeg ut av videregående, og dro på den mest fantastiske reisen noen sinne, nemlig LAGs Brasilbrigade 2014. I løpet av seks måneder med politisk skolering, og mange nye erfaringer, tilbrakte jeg og min brigadekamerat Anton noen uker i MST-bosetningen Picos de Cima i Santa Quitéria, Ceará.

Bosetningen fikk etter fem års okkupasjon og kamp endelig ekspropriert området, og ved ankomst i 2014 bodde det 35 familier der. Familien som tok meg inn fikk for en kort tid en opprørsk tenåring i huset, samtidig som de selv hadde en liten jente, og ansvar for undervisning for hele bosetningen. Naboene våre byttet på å ha oss på middagsbesøk, og alle var opptatt av at vi skulle ha et så bra opphold som mulig. På ettermiddagene møttes flere for motorsykkelopplæring for gringoene.

Jeg fikk aldri takket nok for den gjestfriheten og varmen våre kamerater viste oss den gangen. Men motorsyklistene som suste rundt med oss bakpå, ble kanskje mitt kjæreste minnet fra denne tiden, og et slags symbol på muligheten for friheten. For kampen fra å ha satt fast i en undertrykkende tilværelse, til å organisere seg til kamp for fellesskapet, til å ta på seg motorsykkelhjelmen og dra (nesten) hvor enn en måtte ønske.

Globalizemos a luta, Globalizemos a esperança!

Takk kjære Picos de Cima.