Jeg tror det var på den nicaraguanske revolusjonens tredje dag – den 21. juli 1979 – at jeg for første gang besøkte Monimbó, denne Náhuatl-indianske landsbyen i Masaya: «La Comunidad Indígena de Monimbó». For å forstå kreftene i kampen mot Somoza-diktaturet som akkurat var falt, var dette som å søke til selve kilden. Ingen i Nicaragua hadde gitt Nasjonalgarden så hard motstand som ungdommene i Monimbó.

Jeg hadde alt sett de ikoniske maskene på Susan Meiselas sine bilder fra opprøret mot Somoza det foregående året. Nå fikk jeg se dem i bruk, og jeg fikk forklaring på deres historie helt tilbake til kampen mot spanjolene. Jeg fikk med meg et par hjem til Norge, sammen med de to håndverksproduktene som Monimbó er så kjent for: hengekøyer og gyngestoler. Bedre kilde til Nicaragua-nostalgi fantes knapt her i det fredelige, høye nord.

Under valgkampen i 1990 var jeg tilbake i Monimbó, forøvrig sammen med Susan Meisalas. Vi var på valgmøte med Violeta Chamorro, dette symbolet på det splittede Nicaragua med egen familie på hver sin side av den krigen som hadde ødelagt landet etter revolusjonen. Ingen av oss trodde hun skulle slå sandinist-kandidat Daniel Ortega og bli valgt til president. Ingen meningsmålinger tydet på det. Men da hun likevel vant, var det Monimbó-maskene, gjerne kjent som Güegüense-masker, vi brukte til å forklare det. Bak disse maskene har folk i Monimbó og i resten av Nicaragua skjult sin identitet og sine egentlige hensikter, for å forsvare seg mot den maktens grenseløse vold som herskerne i dette landet alltid har benyttet seg av. Da jesuittene – Nicaraguas fremste intellektuelle – analyserte hvorfor sandinistene tapte valget i 1990, brukte de «el factor Güegüense» som forklaring. Denne hovedpersonen i et satirisk drama ansett som den første teaterform i Nicaragua – ja kanskje i hele Amerika – i en folkloristisk blanding av indiansk og spansk kultur, var den aha-opplevelsen vi alle trengte. Hvorfor skulle folk fortelle meningsmålere hva de egentlig hadde tenkt å stemme?

I april 2018 reiste ungdommene i Nicaragua seg mot en tidligere revolusjonsleder som hadde tiltatt seg all makt, korrumpert landet og vendt politiet mot sitt eget folk. Igjen stilte ungdommene i Monimbó seg i spissen for motstandskampen, mot det de nå kalte «la dictadura orteguista». Bak masker og barrikader på hvert gatehjørne – 300 i alt ble det påstått – holdt de ut kampen mot politiet og Ortegas «døds-Hilux», pick-up bilene som dødsskvadronene sendte inn i bydelen. Etter gjentatte angrepsbølger og en særdeles voldelig sju timer lang sluttkamp den 17. juli, trakk hundrevis av de overlevende ungdommene seg tilbake og gikk i skjul med sine masker. Og der befinner de seg fortsatt, mens de venter på neste akt i kampen for rettferd i dette prøvede landet.

I 2005 ga UNESCO Güagüense-teatret status som verdensarv. Om det noen gang blir mulig å komme tilbake til Nicaragua som turist, anbefales på det sterkeste en tur til Diriamba den tredje uka av januar, for å se dette unike og genuine kultur-uttrykket framført av lokalbefolkningen i levende live. Dette er magisk realisme i rendyrket nica-form.