Lappen forteller historier om læring og undring som brigadeparet Susanne og Åsa har tatt med seg fra sin brigadeopplevelse, som de to hadde på landsbygda i Chiapas høsten 2012. Som så mange LAG-brigadister før oss, lærte vi det grunnleggende om mais;

-hvordan forberede jorda (rolig hakking),
-hvordan og hvor langt fra hverandre skal maiskornene sås for at pollinering skal skje ved hjelp av vind, men likevel få nok plass til å vokse seg stor? (en armlengdes avstand i kvadrat),
-hvordan høste raskt men skånsomt og uten råte (knekke, og la tørke på stammen),
-hva smaker den blå maisen (veldig godt),
-hva med den røde (også veldig godt)
-hvordan lage tortilla (blande med vann, kverne, kna, kverne, kna, kverne, kna, forme små lefser og steke over bål)

Det var ærefullt å få være med på maisåkeren, sammen med de som omtaler seg selv som «mennesker av mais». For Zapatistene* i Mexico, har maisen en stor symbolsk kulturell og politisk betydning. Maisen danner grunnlaget for deres kost og kamp – retten til å dyrke jorda. Midt i maisåkeren sto vi og lurte på hva som er vår mais. Hva er grunnlaget i vår kost, hva bruker vi til alt, kunne ikke vært foruten, hva bruker vi all vår tid på å dyrke, hva identifiserer vi oss med? Du og jeg? Ingenting. Men en gang fikk vi poteta i gave. Og siden har den vært en både elsket og utskjelt redning i vårt livsgrunnlag og vår kost. Den har forma vår hverdag, språk og identitet i flere hundre år. Selv om den kanskje er på vei inn i glemmeboka , spiser vi den fortsatt i alle mulige former og fasonger. Poteta: En takknemlig vekst, og en ikke fullt så takknemlig stempelpute, som vi ikke kunne klart oss uten.

Lappen er en hyllest til poteta og til maisen, og til menneskene som lever av og for å dyrke maten vi spiser. Til småbønder i hele verden som kjemper for retten til å dyrke jorda.

* Zapatistene: En gruppe urfolk og småbønder i det sørlige Mexico som har organisert seg og erklært seg autonome fra den meksikanske statens undertrykkelse og diskriminering