La dragen sove

17 hus, ei elv, et mangotre og i enden av den støvete veien, et fjell. Bosettingen Queimadas i Santa Quitéria ligger i «o sertão», det tørre innlandslandskapet som kjennetegner Brasils nordøstlige region. Vi er i delstaten Ceará, høsten 2014 reiste LAGs solidaritetsbrigade hit. Da var det gått fire år siden sist regnfall og vi spilte fotball i elva mens støvet virvlet opp i hvert spark. Den enslige elva som renner gjennom Queimadas og de andre nærliggende bosettingene, var helt tørket ut, husdyra avlivet og plantene, trærne og grønnsakshagene var visna. Bare det standhaftige mangotreet klarte å suge til seg nok næring så vi kunne gå på mangoslang, hver dag om vi ville! En tankbil med vann kom to dager i uka, og beboerne her som vanligvis lever av dyrehold og jordbruk, var med tørken blitt fullstendig avhengig av det statlige pengefordelingsprogrammet Bolsa Familia. Små utbetalinger for å dekke utgiftene mens regnet lot vente på seg. For den brasilianske staten, og for selskapene, var likevel Queimadas og Santa Quiteria-regionen langt fra utarma for verdier.

«Den sovende dragen», kalte beboerne det, fjellet i enden av veien, som i det ellers flate ørkenlandskapet stakk seg ut og opp. Ikke så høyt, men stort nok til å romme verdifulle mineraler. Utvinningsselskapene har i en årrekke lagt press på å få lisenser til å utvinne uran og fosfat. Faren for forurensning av drikkevannet og lufta med tungmetaller og radioaktivitet gjør at lokalbefolkningene like lenge har kjempet en kamp mot utvinningen. Regnet kan ikke kjempes fram, men det kan kampen mot å vekke dragen. En av beboerne i Queimadas sa det slik: «Uran er som dragen. Lar du den ligge i ro, gjør den ingenting. Vekker du den, blir den illsint».