I 2008 var vi på solidaritetsbrigade i Bolivia, utplassert hos ulike bondeorganisasjoner, alternative medier og feminstkollektiver over hele landet. Evo Morales hadde vært president i to år, hadde nasjonalisert olje- og gassreservene i landet og satt ned en grunnlovgivende forsamling. Endringene var i gang og håpefulle norske ungdommer var gira. Men grunnlovsforslaget rokket ved den økonomiske elitens levegrunnlag og plutselig befant vi oss som tilskuere til det som lett kunne utviklet seg til borgerkrig. Santa Cruz, en by kontrollert av mektige jordeiere og økonomisk elite på høyresiden, ble plutselig tatt over av voldelige og væpna menn som stengte ned flyplassen, busstasjonen og kjørte rundt i jeeper med hakekors på mens urfolksorganisasjonenes og NGOenes kontorer ble rasert. I høylandet mobiliserte de massive sosiale bevegelsene av mineros, cocaleros, sindicalistas og trabajadores som støttet Evo til en marsj som gikk i dagevis og som endte opp foran nasjonalforsamlingen. For å unngå mer vold, gikk regjeringen i dialog med opposisjonen og grunnloven ble endret på mer enn 100 punkter. Det forslaget som var demokratisk jobbet frem gjennom tid, ble modifisert etter noen fås interesser og deres stor evne til å bruke makt mot andre.

For oss var det en lærdom for livet å se hvordan kolonialisme og oligarkier fortsatt er reelle. Og vi følte både maktesløshet, urettferdighet og solidariteten på kroppen.