INGRID FADNES
Solidaritetsbrigade i Chiapas, Mexico 2005, koordinator for solidaritetsbrigadene 2012-2016, deltaker på kvinnemøtet i Chiapas 2019.
Vi er hundrevis – tusenvis. Vi står helt stille, tett i tett, i en firkant rundt en stor plass. Vi er midt i zapatistenes autonome territorie, vi er i sneglehuset, eller caracolen Morelia. Her begynte alt, og her slutter alt. Sirkelen åpner seg opp og inn strømmer maskekledde, grønn – og svartkledde milicianes. De er væpnet til tennene med pil og bue, og sterke ord. Vi lytter, og vi ser. I taktfast rytme beveger de seg i formasjon, mot oss, fra oss, på nye rekke, beveger seg ut igjen og danner en slags beskyttende mur for oss. Vi bak, de foran – med pil og bue. Plutselig tar de sats, på en kommando jeg ikke hører, de løper ut, nå i mer forvirrende formasjon, ikke rekker, men i sirkel. Sirkelen danner en caracol, et snegleshus rundt en kvinne som står i midten. Er hun gammel? Er hun et barn? Jeg kan ikke se, enda det ikke er så langt unna. Men det er en kvinne, kledd i hvitt. Hun bøyer seg ned, tenner et lys. Milicianas tar oppstilling, de sikter rett opp, rett ned, ikke mot oss, men mot noen andre. Vi kan ikke miste en til, vi vil ikke miste en til, vi skal ikke miste en til. Møtet som varer i fire dager, kretser rundt to spørsmål: hvilken vold er vi utsatt for? Og hva gjør vi med det? Zapatistkvinnene løser opp i sneglehuset og tilbake står kvinnen med lyset. Hun lever.