Esta es nuestra

– Utdanningen er ikke utdanning

(utdrag av tekst fra reisebrev, høsten 2005)

Lappen er ei gammel t-skjorte kjøpt på markedet i San Cristóbal de las Casas i Chiapas i 2005. Budskapet «Esta es Nuestra – Dette er vårt» er det samme som da teksten ble skrevet høsten 2005 etter fem måneders opphold blant Zapatistene i Chiapas.

«I den offentlige skolen blir vi fortalt om vår egen utilstrekkelighet som urfolk. Vi lærer om andre menneskers kultur og historie, men vi lærer ikke det vi trenger for å leve i vår egen landsby» sier Remigio Ramirez Lopez, zapatistpromotør (lærer) i landsbyen Emiliano Zapata over samtalen rundt bålet en mørk kveld i jungelen i Chiapas.

Gjennom tre års pedagogikkstudier ved Universitetet i Oslo har jeg lest tusenvis av sider med store ord og vidløftige teorier om hvor viktig utdanning er. Utdanning er identitetsdannelse, utdanning er nøkkelen til utvikling, både for enkeltindivider og på samfunnsplan. Men utdanning er ikke utdanning, har jeg lest. Innenfor det som kalles utdanning kan man finne alt fra indoktrinering til bevisstgjøring. Og premissene som legges til grunn for utdanningen bestemmes alltid av noen. Utdanning er aldri nøytral. Det ligger et verdisyn bak. Utdanning er ikke utdanning.

Selv om jeg i teorien er enig i disse flotte ordene, har jeg i praksis aldri erfart eller filosofert større over forskjeller innenfor utdanning. For meg, som er del av det store flertallet av ressurssterk norsk ungdom, har skoleverket fungert utmerket. Jeg har sett på utdanning som en gode, men også som en selvfølge. Her i jungelen i Chiapas har jeg sett at utdanning slett ikke er en selvfølge, og jeg har sett hvor hardt man er villig til å kjempe for utdanning på egne premisser.

Et av zapatistenes elleve krav fra opprøret i 1994, var krav om utdanning på eget morsmål og med respekt for urfolks tradisjoner og historie. Det meksikanske skolesystemet har lenge vært individorientert, hvor den som har penger kan betale for gode skoler, gode lærere og gode resultater. Den som ikke har penger må ta til takke med dårligere skoler, lærere med dårlige skoler og til syvende og sist mindre kunnskap. På denne måten opprettholdes de store forskjellene mellom fattig og rik i det meksikanske samfunnet, hvor urfolk er blant de aller fattigste. Her i Mexico, som så mange andre steder, er utdanning noe som kommer enkeltindivider til gode. For urbefolkningen generelt, og Zaptistene spesielt, er utdanning et kollektivt ansvar som skal komme felleskapet til gode. Siden opprøret i 1994 har Zapatistene derfor brukt mye av sine knappe ressurser på utdanning. Målet er autonome skoler og lærere i alle Zapatistlandsbyer, slik at barna får utdanning som representerer de verdiene Zapatismen står for.

«I den autonome skolen lærer vi på vårt eget språk, om vår egen historie» sier zapatistlæreren Remigio. «Og vi lærer om kampen -la lucha.»

Remigio snakker om det samme som de mest respekterte professorene ved universiteter verden over. Om en verdig utdanning, på egne premisser. Og om å undervise med hjertet. Men han gjør det med større overbevisning og glød enn jeg har hørt noen gjøre før. For ham er utdanning en del av kampen. Og han vet veldig godt at utdanning ikke er utdanning. «Esta es nuestra» sier Remigio – «Dette er vårt».