Solidaritetsbrigade Chiapas, Mexico 2012
Fra februar til mai 2013 fulgte jeg rettshøringene mot tidligere general Efraín Ríos Montt, som stod tiltalt for folkemord mot Maya Ixil-folket under borgerkrigen i Guatemala på 80-tallet. Etter at Høyesterett dømte han skyldig i en historisk dom den 13. mai, fikk jeg ikke sove før jeg skrev denne teksten:
En gledeståre for Guatemala
Fredag 10. mai 2013 er en dag jeg neppe vil glemme. En historisk dag da Guatemala reiste seg mot straffefriheten og vant tilbake rettferdigheten. En dag da verden ble, om ikke annet, bare litte grann bedre.
En kan lese av ansiktene i den fullsatte salen at noe stort er i ferd med å skje. Ja, selv moder jord gir fra seg tegn om at dette er alvor. Balansen må gjenopprettes; Urett skal bli rett. Bare et lite skjelv, men nok til å minne oss om at øyeblikket vi har ventet på så lenge, nå er kommet. Dagen, timen, sekundet da alt skal forandre seg. Når klokken slår 16:00 skal dommer Jazmin Barrios lese opp en historisk dom.
Noen har ventet siden høringen begynte kl. 08:00, men i virkeligheten har ventetiden for mange vart i over 30 år – i 30 år! Mengden av følelser, slit og håpløshet i kampen mot et svakt rettssystem og en maktelite som har sviktet, spyttet på, og tråkket ned krigens ofre -Guatemalas folk, forvandler seg i dette øyeblikket til et snev av håp og styrke.
Jeg kikker rundt meg; det foldes hender, mødre som holder godt rundt sine barn. Hendene skjelver, hjerte dundrer, hetetokt i spenningens rus, svett i panna. Det er stille mens domstolens konklusjoner blir lest opp, men energien i rommet sier alt om forventingen om at kampen, og det å måtte grave fram de vonde minnene, ikke har vært forgjeves. Rettferdighetens time har kommet. Selv holder jeg pusten når dommer Barrios flytter brillene lenger ned på nesa mens hun vender blikket ut mot salen for å avgi dommen og erklæringen om straffeforfølgelse.
80 år for 1771 henrettelser, for utallige bortføringer, utslettelse av hele landsbyer, for tortur, vold og seksuelle overgrep mot kvinner. For å prøve å systematisk utslette en hel kultur – dra teppet vekk fra selve eksistensen til et folk.
«Guatemala vil ha fred. For å oppnå det, trenger vi rettferdighet», uttrykker en tydelig rørt Barrios med en skjelvende stemme. «Disse hendelsene skal ikke gjenta seg».
Salen reiser seg og applauderer i ekstase; noen gråter, andre roper seiersrop med knyttneven høyt og stolt hevet: «justicia, justicia, justicia! Et ubeskrivelig trykk som gir gåsehud og behov for en ukontrollert følelseseksplosjon.
Aldri har jeg vært med på lignende. Å sitte i en rettssal fylt med håpefulle, barn, unge som gamle, alle for å få et endelig svar på rettens vurderinger. En dom, men aller viktigst – en anerkjennelse av folkets vitnesbyrd: «Si, hubo genocidio!»
Jeg gråter en gledeståre; Ikke bare for bror og søster Ixil, men for alle de som led under Ríos Montt´s militære jernhånd. For alle Guatemalas folk som har lidd urett under en lang og vond krig.
Jeg gråter en gledeståre for alle der ute som denne fredagen vant tilbake rettferdigheten. Om bare for en dag, så er den verdt mer enn noe annet.
Si, hubo genocidio! For første gang i historien har et tidligere statsoverhode i Latin-Amerika blitt dømt for folkemord og forbrytelser mot menneskeheten i en nasjonal domstol!
(Teksten er tidligere publisert på LAG´s blogg Folk og Røvere i Latin-Amerika, 12.05.2013): https://www.lagbloggen.no/en-gledestare-for-guatemala/
Tradisjonelt vevd stoff fra Maya Ixil-folket, Quiché, Guatemala, tekst brodert med hvit ulltråd.